Sangeren vidner om at Guds folk, når det stoler på Herren, aldri vil gå til grunne, men stetse bli hjulpet av ham, sin sterke Gud; verdensmaktens herredømme kan nemlig ikke vare alltid, da de fromme ellers vilde fristes til frafall, 1-3. Han beder at Herren vil velsigne de fromme, og forkynner de ugudelige i folket Guds straff, 4. 5.1
En sang ved festreisene. De som setter sin lit til Herren, er som Sions berg, som ikke rokkes, men står evindelig.
2
Rundt omkring Jerusalem er det fjell, og Herren omhegner sitt folk fra nu av og inntil evig tid.
3
For ugudelighetens kongestav skal ikke hvile på de rettferdiges arvelodd, forat ikke de rettferdige skal utstrekke sine hender efter urettferdighet.
4
Gjør godt, Herre, mot de gode, mot dem som er opriktige i sine hjerter!
5
Men dem som bøier av til sine krokete veier, skal Herren la fare sammen med dem som gjør urett. Fred være over Israel!