Sangeren lar Israel i sin store trengsel bønnfalle Herren om syndenes forlatelse og utfrielse av nøden, 1-4, Og uttaler sitt lengselsfulle håp om frelse, 5. 6. Han slutter med å formane det til fremdeles å vente på Herren, som visselig skal forløse det fra alle dets synder, 7. 8.1
En sang ved festreisene. Av det dype kaller jeg på dig, Herre!
2
Herre, hør min røst, la dine ører akte på mine inderlige bønners røst!
3
Dersom du, Herre, vil gjemme på misgjerninger, Herre, hvem kan da bli stående?
4
For hos dig er forlatelsen, forat du må fryktes.
5
Jeg bier efter Herren, min sjel bier, og jeg venter på hans ord.
6
Min sjel venter på Herren mere enn vektere på morgenen, vektere på morgenen.
7
Vent på Herren, Israel! For hos Herren er miskunnheten, og megen forløsning er hos ham,
8
og han skal forløse Israel fra alle dets misgjerninger.