David legger sin nød frem for Herren, som vet hvor stor den fare er han er kommet i, og hvor hjelpeløs han er, 2-5. Han beder ham som sin eneste tilflukt å akte på hans bønn og utfri ham av den trengsel som hans overmektige forfølgere har ført over ham, så han kan prise ham, omgitt av de rettferdiges lykkønskende skarer, 6-8.1
En læresalme av David, da han var i hulen, en bønn.
2
Med min røst roper jeg til Herren, med min røst beder jeg inderlig til Herren.
3
Jeg utøser min sorg for hans åsyn, jeg gir min nød til kjenne for hans åsyn.
4
Når min ånd vansmekter i mig, kjenner dog du min sti; på den vei jeg skal vandre, har de lagt skjulte snarer for mig.
5
Sku til min høire side og se! Det er ikke nogen som kjennes ved mig; all tilflukt er borte for mig, det er ikke nogen som spør efter min sjel.
6
Jeg roper til dig, Herre! Jeg sier: Du er min tilflukt, min del i de levendes land.
7
Gi akt på mitt klagerop, for jeg er blitt såre elendig! Fri mig fra mine forfølgere, for de er mig for sterke!
8
Før min sjel ut av fengslet, så jeg kan love ditt navn! De rettferdige skal samle sig omkring mig, når du gjør vel imot mig.