David klager over menneskenes almindelige dype fordervelse, 2-4, er fast forvisset om de ugudeliges undergang og de frommes seier, 5. 6, og lenges efter Israels frelse fra Sion, 7.1
Til sangmesteren; efter Mahalat*; en læresalme av David. # <* betydningen uviss.>
2
Dåren sier i sitt hjerte: Det er ikke nogen Gud. Onde og vederstyggelige er deres misgjerninger; det er ikke nogen som gjør godt.
3
Gud skuer ned fra himmelen på menneskenes barn for å se om der er nogen forstandig, nogen som søker Gud.
4
De er alle avveket, alle tilsammen fordervet; det er ikke nogen som gjør godt, enn ikke én.
5
Sanser de da ikke, de som gjør urett? De eter mitt folk likesom de eter brød; på Gud kaller de ikke.
6
Da blev de grepet av stor frykt, de som ikke kjente frykt; for Gud spreder deres ben som leirer sig imot dig; du gjør dem til skamme, for Gud har forkastet dem.
7
Å, at det fra Sion må komme frelse for Israel! Når Gud gjør ende på sitt folks fangenskap, da skal Jakob fryde sig, Israel glede sig.