David vidner at han bare finner sin hvile i Gud, hans eneste hjelper, som sikkert vil frelse ham og gjøre hans fienders uavlatelige angrep på hans liv og verdighet til skamme, 2-5. Han tilskynder sig selv til fremdeles å søke sin hvile i Gud, som alene kan og visselig skal redde ham, 6-8. Han formaner sine venner til likeledes å stole på Gud og advarer dem mot å sette sin lit til noget annet enn ham, 9-13.1
Til sangmesteren, for Jedutun; en salme av David.
2
Bare i håp til Gud er min sjel stille; fra ham kommer min frelse.
3
Han alene er min klippe og min frelse, min borg, jeg skal ikke rokkes meget.
4
Hvor lenge vil I alle storme løs på en mann, bryte ham ned som en mur som heller, et gjerde som støtes om?
5
De rådslår bare om å styrte ham ned fra hans høihet, de har sin lyst i løgn; med sin munn velsigner de, men i sitt hjerte forbanner de. Sela.
6
Bare i håp til Gud vær stille, min sjel! for fra ham kommer mitt håp.
7
Han alene er min klippe og min frelse, min borg, jeg skal ikke rokkes.
8
Hos Gud er min frelse og min ære; min sterke klippe, min tilflukt er i Gud.
9
Sett eders lit til ham til enhver tid, I folk! Utøs eders hjerte for hans åsyn! Gud er vår tilflukt. Sela.
10
Bare tomhet er menneskenes barn, bare løgn er mannens sønner; i vektskålen stiger de til værs, de er tomhet alle sammen.
11
Stol ikke på vold, og sett ikke fåfengt håp til røvet gods! Når rikdommen vokser, så akt ikke på det!
12
En gang har Gud talt, ja to ganger har jeg hørt det*, at styrke hører Gud til. # <* d.e. Gud har gjentatte ganger sagt.>
13
Og dig, Herre, hører miskunnhet til; for du betaler enhver efter hans gjerning.