Sangeren vidner om sin lengsel efter samfund med Herren og priser dem salige som har fått del i det, 2-5. Han priser også dem salige som i tillit til Herren hjertelig lenges efter dette samfund; de skal, om enn deres vei går gjennem trengsel, dog til sist nå sitt mål, 6-8. Han beder Herren forunne sin salvede dette samfund, som er mere verd enn all verdens lykke, fordi det er en kilde til alt godt, 9-12, og slutter med atter å prise den salig som setter sin lit til Herren, 13.1
Til sangmesteren, efter Gittit*; av Korahs barn; en salme. # <* SLM 8, 1.>
2
Hvor elskelige dine boliger er, Herre, hærskarenes Gud!
3
Min sjel lenges, ja vansmekter av lengsel efter Herrens forgårder; mitt hjerte og mitt kjød roper med fryd til den levende Gud.
4
Spurven har jo funnet sig et hus, og svalen et rede hvor den har lagt sine unger - dine alter, Herre, hærskarenes Gud, min konge og min Gud!
5
Salige er de som bor i ditt hus; de skal stadig love dig. Sela.
6
Salig er det menneske som har sin styrke i dig, de hvis hu står til de jevne veier*. # <* d.e. veiene til Guds hus.>
7
Når de vandrer gjennem tåredalen, gjør de den til en kildevang, og høstregnet dekker den med velsignelse*. # <* d.e. endog de største trengsler blir dem til velsignelse.>
8
De går frem fra kraft til kraft, de treder frem for Gud på Sion.
9
Herre, Gud, hærskarenes Gud, hør min bønn! Vend øret til, Jakobs Gud! Sela.
10
Gud, vårt skjold, se til og sku din salvedes åsyn!
11
For en dag i dine forgårder er bedre enn ellers tusen; jeg vil heller stå ved dørtreskelen i min Guds hus enn bo i ugudelighets telt.
12
For Gud Herren er sol og skjold, Herren gir nåde og ære; han nekter ikke dem noget godt som vandrer i uskyld.
13
Herre, hærskarenes Gud, salig er det menneske som setter sin lit til dig.